Lars Roar og Snorri.

Lars Roar Langslet har gode venner på Island, og jeg taler på vegne av dem alle når jeg ønsker ham hjertelig til lykke med dagen. På vegne av hans nordiske venner takker jeg ham for hans innsats for vår felles nordiske kulturarv ved å gå i Snorri Sturlusons fotspor og skrive beretninger om nordiske konger.

Lars Roar har ofte besøkt Island. Han ble selvfølgelig invitert sommeren 1997 da vi markerte at det var femti år siden Olav, den gang Norges kronprins, kom med en stor delegasjon til Reykholt for å ære Snorris minne og avduke en statue utført av Gustav Vigeland.

I Reykholt talte Lars Roar med dyp respekt og innsikt om Snorri og Norge.  Han sa helt korrekt at islendinger og nordmenn står i den samme takknemlighetsgjeld til Snorri Sturluson, for fremdeles, den dag i dag, er det Snorri som sterkest og best forbinder islandsk og norsk kultur.

Lars Roar mintes også den gang da han så kronprins Olav for første gang.  Også der kommer Snorri inn i bildet, for året 1948 da kronprinsen kom til Bergen for å avduke en avstøpning av den samme Snorri-statuen som står i Reykholt, var Lars Roar 12 år gammel på skoletur med klassen sin og så kronprinsen livs levende ved et åpent vindu i andre etasje i en restaurant.

Våren 1970 var Lars Roar på møte med min far ved Como-sjøen i Italia og, om jeg har forstått historien rett, så kjørte de derfra sammen i bil til flyplassen i Zurich. – Dette var årsaken til at Lars Roar kom til Island for første gang i juli 1970.  Skjebnen hindret at han og min far møttes igjen:  ”Så skulle jeg isteden møte skyggen av landesorg”, skrev Lars Roar siden.  Vi, som da ble hans venner, er ham takknemlig for at han kom, og for hans trofaste vennskap gjennom alle de år som siden er gått.

Men jeg vil nevne en tredje episode fra mine samvær med Lars Roar på Island.  Jeg bød ham hjem til middag en lørdagskveld i april 1995.  Vi hadde akkurat satt oss til bords da jeg i all hast ble kalt til møte i min alltingsgruppe – og kom hjem igjen som undervisnings- og kulturminister.  Siden skrev Lars Roar at ”det var enestående godt regissert at du sørget for å bli minister akkurat da.”  Hva dét angår, så har jeg bare god erfaring fra å ha tatt mine første steg som statsråd i hans gode følge.

Jeg takker for å få være her i dag, og for å få delta i feiringen av en stor merkesdag i en god venns liv.  Han sa i Reykholt at Snorri – eller Snorre, som nordmennene sier – var den legemliggjorte fornuft, en rasjonalist i ordets beste forstand – og slik fremstår også Lars Roar for meg.  Han er jordnær og har solide argumenter for det han uttaler seg om.

Allikevel synes jeg at vår kontakt også preges av noe som ikke nødvendigvis kan forklares med logikk og rasjonalisme – og også i dét kan jeg støtte meg til Lars Roars beskrivelse, der han sier seg ikke undrende over Snorris tro på Olav den helliges vitnesbyrd om en annen virkelighet. De ledende intellektuelle i middelalderen hadde helt enkelt trodd på helgenenes ord og gjerninger.  Vi kan spørre:  Kan vi ikke tillate oss det også i vår tid?

Måtte Lars Roar Langslet fremdeles - og i lang tid fremover - forene disse to størrelser:  Forene rasjonalitet med dette andre, dét som ikke kan sies med ord.

Igjen, kjære Lars Roar, inderlig til lykke med dagen og varme hilsener fra Island, Snorris land.