Det islandske-norske kulturfellesskapet
Det islandske-norske kulturfellesskapet,
Akershus festning,
13. juni 2001.
Når jeg står her på dette stedet, Akershus festning, som har i over syv hundre år vært en viktig del av Norges historie, og deltar i åpningen av Nordens stemme, som denne gangen dreier seg om det islandsk-norske kulturfellesskapet, minnes jeg det da det norske kongeparet hedret islendingene med sin tilstedeværelse i Reykholt i Borgarfjörður i fjor sommer ved den formelle åpningen av Snorrastofa, et forsknings- og litteraturinstitutt.
Reykholt har en felles historisk og kulturell verdi for både nordmenn og islendinger, fordi der bodde Snorri Sturluson og skrev både Edda og de norske kongenes historie i Heimskringla. Vi islendinger vil nok aldri helt forstå den store innflytelsen, både direkte og indirekte, som Snorri har hatt på nordmennene gjennom generasjonene. Det sies, at vi kan best forstå det ved å tenke på den verdien de islandske sagaene har for oss selv. Det sies faktisk, at ingen bok etter selve Bibelen har hatt så mye å si for nordmenn som Heimskringla.
Nordmenn ser imidlertid ikke bare på Snorri som han som skrev de norske kongenes historie, et skald og en stor høvding. Denne litterære arven, som Snorri ga den norske nasjonen, ble et vendepunkt for det som skjedde i 1814 (atten hundre og fjorten), da Norge fikk sin egen grunnlov, og i 1905 (nitten hundre og fem), da den den norske visjonen gikk i oppfyllelse og nordmenn ble en selvstendig nasjon. Den viljen til selvstendighet spores ikke minst til erindringen om det gamle norske kongeriket, slik den blir bevart i Heimskringla. Her fra Akershus festning ble Norge styrt etter 1814, og festningen har, minst like mye som Snorris mesterverk, vært et nasjonalt kraftsentrum for nordmennene.
Islendingene ble en del av det norske kongeriket i 1262 og mange forskjellige konger hersket over både oss og nordmenn frem til året 1814. Vi islendinger kan derfor lett referere til det som skjedde her på Akershus, hvis vi ser tilbake på vår egen historie under fremmede konger. På 1800-tallet (atten hundre tallet) ble vi som nordmenn interessert i å styre våre egne saker, og vi bygget vårt selvstendighetskrav på den historiske og kulturelle arven, som ble bevart i de islandske sagaene.
Det er imponerende å bli vitne til, hvordan stiftelsen Akershus festning for kunst og kultur har siden 1989 arbeidet målbevisst for å styrke kulturell virksomhet på området. Vi islendinger takker enda en gang oppriktig for å få mulighet til å presentere den moderne islandske kulturen. Programmet viser også, at den henter blandt annet stoff til Snorri, fordi her oppfører Bandamenn det islandske gjestespillet Edda 2000 av Sveinn Einarsson. Sveinn har også dramatisert den islandske nobelforfatterens Halldór Laxness kjente roman Kristenrøkt under jøkulen, som blir oppført av nordiske skuespillere.
Islandsk kultur ble sist presentert her i 1994, mens vi feiret den islandske republikkens femtiårsjubileum. Matthías Johannessen, dikter og forhenværende redaktør, var blandt de islandske opptredende kunstnerne. Han har pekt på, hvor godt Halldór Laxness beskriver det i sin roman Kristenrøkt under jøkulen, hvordan et kunstverk er et udefinerbart fenomen i kunstenerens blod, på samme måte som luften og himmelen i fuglens vinger, når Laxness sier, det er merkelig at ikke alle fugler flyr på samme måten. Noen fugler er som terne på en sten, aldri helt stille, mens andre fugler er tålmodige som evigheten og unngår å vekke oppmerksomhet, og andre igjen synger til stadighet, noen omgås andre fugler og noen gjør det ikke.
Nordens stemme i Akershus er en ypperlig anledning til å presentere det som Norden har til felles i kulturen, samtidig som man understreker de forskjellige nasjonernes egenart. Selv om vi har felles røtter, har vi benyttet himmelen på forskjellige måter i den kunstneriske skapelsesprosessen. Det finnes for eksempel ingen god forklaring på det, hvorfor vikingene satte seg ned og begynte å forfatte sin egen historie på islandsk etter at de slo seg ned i Island, men at de unnlot å gjøre det før de seilte over Nord-Atlanteren.
Kjære tilhørere!
Når jeg her får muligheten til å holde en tale ved en høytidelig anledning som denne under Forsvarsdepartementets kulturelle orlogsflag, kan jeg ikke unngå å minnes det nære samarbeidet nordmenn og islendinger har hatt på utenriks- og sikkerhetsområdet, helt siden Island ble selvstendig. Fra den tid de to land ble samtidig medlemmer av NATO, har de sikkerhetsmessige interessene vært de samme, og det er de fortsatt den dag i dag. Det er fortsatt like viktig i våre dager som i den kalde krigens dager, at de to nasjonerne engasjerer seg i disse felles interessene og finner ut av hvordan de best kan ivareta de.
Nylig ble det feiret, at det var 25 år siden islendingene fikk selvbestemmesrett over sin 200 mils fiskerigrense. En avtale om en fredelig løsning på den siste torskekrigen mellom britene og islendingene ble undertegnet nettopp her i Oslo den 2. juni 1976 under ledelse av Norges utenriksminister, Knut Frydenlund. På denne tiden arbeidet jeg ved statsministerens kontor i Reykjavík, og jeg fulgte godt med i den store innsatsen fra Norges side for å oppnå forlik i konflikten. Vi vil alltid ha nordmennene mye å takke for i denne saken.
Og nordmenn og islendinger står nå side om side utenfor Europa-Unionen, men innen den Europeiske økonomiske sonen, og også i Schengen-samarbeidet med EU. Er det kanskje den særpregede fellesarven fra Snorri som gjør, at disse to nasjonene ser annerledes på sammensmeltningen i Europa en deres naboer? Jeg har ikke tenkt meg å gi svar på dette spørsmålet, jeg vil avslutte min tale ved enda en gang å takke for å bli invitert til festivalen Nordens stemme. Jeg er overbevist om, at den vil styrke videre den gode og nære kontakten mellom nordmenn og islendinger i det nye århundret.